Hjemme igjen

Etter ni måneder på tur var det både godt og trist å komme hjem igjen. Godt å komme hjem igjen til hus, venner og familie. Godt å se gleden i ungenes øyne da de endelig kunne klemme besteforeldrene igjen. Godt å sove i egen seng. Samtidig er det litt trist at reisen nå er over. For så lenge har livet dreid seg om nettopp denne reisen. Først ett år på planlegging, bestilling, vaksineringer og innkjøp. Så ni måneder på farten. Og nå er det plutselig over...

Det er nå nesten ti måneder siden vi satte oss på toget sørover. Første etappe på en lang reise, gjennom åtte land. I løpet av ni måneder på tur har vi tilbrakt nærmere 60 timer i luften, og kjørt over 1500 mil med seks forskjellige leiebiler. Vi har overnattet på 40 forskjellige steder, fra hostell med kald dusj og bedbugs til femstjerners resort. Vi har sett fattigdom og overflod. Opplevd tørke, flom og sykloner. Tyfoidfeber og infiserte sår. Vi har glemt igjen baggasje og mistet lommebøker. Vi fikk ødelagt alt vi eide under flommen på Fiji. Vi har opplevd postkortstrender og kjennemerker. Og standardspørsmålet alle stiller er selvsagt. Hva var best?

Og svaret er enkelt: Hele reisen var det beste. Å kunne ta seg tid til å gjøre dette sammen som en familie. Når det er sagt har vi selvsagt hatt noen høydepunkter underveis. Det første var møtet med Thailand. Maten, menneskene, luktene. Å møte ville aper var nok høydepunktet for ungene. At vi fikk med oss besteforeldrene de første seks ukene var fantastisk. Å kunne dele opplevelsen med dem forsterket alt. Livet i Thailand var ukomplisert og behagelig. 

Singapore ble vårt dyreste stopp. Her var det det mye å bruke penger på, og vi storkoste oss. Universal studios, bob-bane, kabelbanen, shopping, dyrehage og julefeiring. Vi glemmer aldri hunden som bodde i lobbyen på hotellet. Han forsøkte nemlig å spise stakkars lille Bearnie i et ubevoktet øyeblikk. Vi klarte heldigvis å redde han. Ribbe og pinnekjøtt har aldri smakt så godt som det gjorde på sjømannskirken på julaften, og mammaen har aldri vært stoltere enn hun var da storesøster stilte opp som solist og sang "En stjerne skinner i natt" foran 200 oppmøtte.

Turens lille nedtur kom i Malaysia. Kuala Lumpur infridde ikke helt. Vi hadde høydepunkter her også, som Batu Caves, nye smaker og en innendørs fornøyelsespark. Men en uke her ble for lenge for vår del. Hotellet vi bodde på var dårlig, taxisjåførene var slitsomme og nyttårsaften her ble ikke helt det store.

Australia innfridde på alle mulige måter. Her er det vanskelig å nevne høydepunktene, for alt klaffet og oppholdet ble helt perfekt. Å få oppleve Great Barrier Reef, nærkontakt med kenguruer og ville krokodiller. Magnetic Island var magisk. Hippiene i Nimbin var underholdende. På terrassen vår i Currumbin kom ville papegøyer og spiste av hendene våre. Å få se operahuset i Sydney på nært hold var stort. -Og vi kom oss gjennom oppholdet uten å møte en eneste slange!

New Zealand overrasket. Vi hadde bare ti dager her, men utnyttet dem til det fulle. Vi fikk med oss festival i Auckland, geysirer i Rotorua og magien i Hobbiton. Oppholdet her kunne ikke blitt bedre.

På Fiji ble det både oppturer og nedturer. Menneskene der har satt dype spor i oss. For hyggeligere mennesker skal du lete lenge etter. Her hadde vi kritthvite strender og krystallklart vann helt for oss selv. Her var det godt å bare være. Kveldene var sosiale, og vi møtte spennende mennesker fra hele verden. Alle med sin historie. Så kom marerittet. Da vi satt der strandet på en ganske øde øy, rammet av sydom og elendighet var det ikke så idyllisk lengre. Båtturen i åtte meter høye bølger, hvor alle spydde på hverandre, trodde vi skulle bli vår siste. Å se ødeleggelsene uværet hadde gjort i Nadi var sterkt. Å møte mennesker som hadde mistet alt var enda sterkere. Det var tungt å reise fra Fiji, og storesøster gråt i lang tid etterpå da hun så på bildene herfra. Hun fikk seg venner for livet på Coral View, og har nå begynt å spare på sparebøssen sin for at vi skal reise tilbake dit.

Hawaiioppholdet ble preget av sykdommen som startet på Fiji. Storesøster tilbrakte størstedeler av det 16 dager lange oppholdet på sykehuset. Tyfoidfeber er ikke til å spøke med, og vi er evig takknemlige for at vi nå befant oss i et land med et førsteklasses sykehus. Vi fikk likevel med oss Pearl Harbor, Waikiki Beach og en del andre fine minner.

I USA sto opplevelsene i kø. Disney World var helt klart et høydepunkt for ungene. Kennedy Space Center var kanskje det største for pappaen. Parasailing i Key Largo var fantastisk. Det ble mye kjøring, og mange korte stopp etter hvert. Men vi er glad for at vi valgte å kjøre den lange etappen. For vi ville ikke vært jazzen i New Orleans, Cowboyene i Texas, Grand Canyon, Route 66, Las Vegas, Hollywood og Palm Springs foruten. 4th of July i San Francisco ble en perfekt avslutning, selv om vi aldri kom oss til Alcatraz.

På Island fikk vi svidd av de siste pengene våre. Island overrasket med god mat og kule butikker. Den blå lagune var helt klart høydepunktet, med lunsjen i restauranten der på en god andreplass.

En ting som er sikkert, er at vi aldri hadde klart å gjennomføre dette om vi ikke hadde hatt verdens beste familie som støtter oss. Foreldre som roper hurra når vi forteller om drømmene og planene våre, og som sender med oss ekstra penger for at vi skal kose oss- i stedet for å surmule over at vi blir borte så lenge. Verdens beste foreldre har i tillegg pusset opp huset vårt mens vi var borte, og til ungenes store glede fant de derfor et nytt lekerom på loftet ved hjemkomst.

Og med det kommer vi jo inn på det alle lurer på. Hvordan gikk det med budsjettet? Vi har nå hatt tid til å gå gjennom alt, og tallene viser at vi i løpet av 266 dager brukte 342 010 kroner, hvilket gir et dagsbudsjett på 1286 kroner. Når vi så legger til leiebil, flybilletter, forsikring, vaksiner og diverse innkjøp vi gjorde på forhånd havner vi på 468 000. Vi hadde satt av 450 000, så det må vel kunne sies å være ganske som budsjettert.

Og for å ha det sagt: Dette er den beste investeringen vi noensinne har gjort. Så får vi heller kjøre to gamle biler noen år fremover, og bo i et hus som verken har bra beliggenhet eller standard. Vi har i alle fall minner for livet. For er det noe vi har funnet ut av i løpet av de siste ni månedene er det at reising er noe vi vil fortsette å prioritere. Så langt har mammaen gått på skole i Spania, pappaen har tjenestegjort i Kosovo, hele familien har bodd i "syden", og nå kan vi krysse av jorden-rundt-reisen også. Det blir nok ingen langreise med det første, men det er utrolig hva man kan få ut av noen ukers ferie hvis eventyrlysten er der.

Vår neste tur til varmere strøk blir nok på nyåret en gang, da til "Syden". Kanskje børster vi støvet av bloggen igjen da, den som lever får se. Men for denne gang får dette bli siste ord. Hvis noen der ute sitter med lignende planer: Gjør det. Og trenger dere tips og råd, ta gjerne kontakt!